Tyve år

I dag skulle en av de beste fylt 20 år. Det føles så meningsløst at noen kan gå bort så ung. Et menneske som spredte så mye glede og kjempet for så mye bra. Jeg og min bror har akkurat hatt en fin kjøretur ut til graven, der var det så mye vakre lys og roser at vi så vidt fikk plass til det vi hadde med oss. På slike dager pleier jeg å ta frem teksten jeg skrev i august 2011. Den gjør meg trist, men samtidig minner den meg på alt det gode som var.

Etter tre år i samme klasse og som nære venner på ungdomsskolen var overgangen stor når vi plutselig ikke skulle gå i samme klasse lenger. Jeg husker hvor glad jeg ble hver gang jeg så deg etter dette, enten tilfeldig på bussen, i byen eller planlagt. Da skjønte jeg plutselig hvor mye jeg hadde savnet deg. Latteren og smilet kunne lyse opp dagen, om ikke uken, til hvem som helst, og du hadde alltid noe positivt og komme med. Lett og snakke med var du også.

Ikke alle som hadde gleden av å ha en privat frisør på utedagene. (Fjortisstine sladdet ansiktet sitt på resten av bildene. Angrer!)


Jeg husker en av de siste samtalene våre. Vi snakket om livet etter døden og hvordan sjelen lever videre. Vi lo og skjønte ikke helt hvordan noen kunne tro på noe sånt. Nå håper jeg, mer enn noen gang, at vi tok feil. Kanskje det er dette lille håpet som får meg til å skrive til deg og ikke om deg.

Jeg savnet deg tidligere, men det var alltid i visshet om at jeg snart skulle få se deg igjen. Jeg kom til å møte deg på bussen en dag, vi skulle planlegge at vi skulle finne på noe, mens vi lo av at vi aldri kom til å gjøre det. Nå savner jeg deg så mye at det gjør vondt, og sannheten blir slått i trynet på meg og alle andre som savner deg hele tiden. "Spør om Tarald også blir med da! Nei..."  Det gjør like vondt hver eneste gang.

Jeg er så lei meg for alt vi skulle gjøre, men aldri fikk gjort. Vi skulle seile ned Bruviksdalen på akebrett, vi skulle gjenoppta kokkekunstene våre fra heimkunnskapen og lage verdens beste lasagne, du skulle lære meg og like grøt, vi skulle reise rundt på fotballkamper, både i Norge og utlandet, vi skulle se ferdig The Hills Have Eyes-filmene... Jeg kunne fortsatt i en evighet. Jeg skulle også vise deg at musikksmaken min hadde forbedret seg en hel del etter ungdomsskolen! Du hadde blitt stolt, men kanskje ikke heeelt fornøyd enda!

Selv om jeg er lei meg for alt vi ikke fikk gjort, er jeg utrolig glad for den tiden jeg fikk kjenne deg. Du er nok det mennesket som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av de fem årene vi har vært venner. Du har fått meg til å engasjere meg, til å stå for det jeg mener selv om alle andre er uenige og ikke minst har du fått meg til å le så utrolig mye! Jeg har så mange gode minner med deg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg kan i alle fall si at et minne er godt foreviget som et arr på kneet mitt etter at vi løp etter en ball gjennom gangene på skolen og du plutselig ropte "skulderpreeeeess" og smelte meg inn i veggen.

Når jeg sitter her og skriver dukker det bare opp flere og flere minner. Jeg vet ikke helt hvilke jeg skal skrive om, men jeg lurer veldig på hvem som skal hjelpe meg å mobbe Marie og "fortauene" på Hamre fremover (høhø, mange, men det var du som var flinkest), hvem som skal sende lange, fine nyttårsmeldinger til meg og hvem jeg skal telle dager til bursdagen min med? Hvem skal få meg med på idiotiske ideer som å løpe fra sentrum til stadion bare fordi bussen er kjedelig, og gå ned igjen av samme grunn for så å miste siste toget hjem? Og hvem skal sende meg melding hver gang jeg er syk og si at jeg mangler E-stoffer og at jeg blir frisk igjen dersom jeg tar meg en brus og litt smågodt?

"Jeg er på gruppe med deg Stine! Vi trenger en smart og en som kan tegne. Du tegner!"

Jeg angrer på at vi ikke tok oss tid til å fullføre det vi skulle gjøre. Nå er det for sent. Jeg vet i alle fall at en dag skal jeg ake ned Bruviksdalen mens jeg tenker på deg, jeg skal lage lasagne til Tonje mens hun skryter av kokkekunstene våre og jeg skal til og med tvinge i meg en skål meg grøt på julaften!

Har en veldig fin film av deg forresten. Fra 18 årsdagen til Morten der jeg lot vær å komme fordi jeg var sliten.
"Hei, Stine! Vi e sint på deg.. Men ikkje ta det så tungt, eg e glad i deg!"
Vet ikke om jeg sa det, men jeg er glad i deg også! Så veldig også...

Begravelsen din var så fin. Det var så utrolig mange mennesker der og alle hadde så mye fint å si om deg. Både politisk og personlig inspirerte du utrolig mange mennesker, og som de sa; "Tarald var allergisk mot rasisme og urettferdighet". Norge har mistet mye. Du og Tore var noen av de som virkelig kunne forandret verden.

Du hadde visst hva du skulle sagt i en situasjon som dette. Du hadde sagt noe fornuftig som kunne fått oss til å skjønne, og du hadde sagt noe trøstende som fikk oss til å smile igjen. Men nå er det du som er borte, og vi må selv tenke fornuftig og trøste hverandre.

Jeg savner deg! 

Les mer i arkivet » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013

Stine Solberg

20, Bergen



Annonser

bloglovin

Blogglisten

Kategorier

Lenker

Design



hits