Tyve r

I dag skulle en av de beste fylt 20 r. Det fles s meningslst at noen kan g bort s ung. Et menneske som spredte s mye glede og kjempet for s mye bra. Jeg og min bror har akkurat hatt en fin kjretur ut til graven, der var det s mye vakre lys og roser at vi s vidt fikk plass til det vi hadde med oss. P slike dager pleier jeg ta frem teksten jeg skrev i august 2011. Den gjr meg trist, men samtidig minner den meg p alt det gode som var.

Etter tre r i samme klasse og som nre venner p ungdomsskolen var overgangen stor nr vi plutselig ikke skulle g i samme klasse lenger. Jeg husker hvor glad jeg ble hver gang jeg s deg etter dette, enten tilfeldig p bussen, i byen eller planlagt. Da skjnte jeg plutselig hvor mye jeg hadde savnet deg. Latteren og smilet kunne lyse opp dagen, om ikke uken, til hvem som helst, og du hadde alltid noe positivt og komme med. Lett og snakke med var du ogs.

Ikke alle som hadde gleden av ha en privat frisr p utedagene. (Fjortisstine sladdet ansiktet sitt p resten av bildene. Angrer!)


Jeg husker en av de siste samtalene vre. Vi snakket om livet etter dden og hvordan sjelen lever videre. Vi lo og skjnte ikke helt hvordan noen kunne tro p noe snt. N hper jeg, mer enn noen gang, at vi tok feil. Kanskje det er dette lille hpet som fr meg til skrive til deg og ikke om deg.

Jeg savnet deg tidligere, men det var alltid i visshet om at jeg snart skulle f se deg igjen. Jeg kom til mte deg p bussen en dag, vi skulle planlegge at vi skulle finne p noe, mens vi lo av at vi aldri kom til gjre det. N savner jeg deg s mye at det gjr vondt, og sannheten blir sltt i trynet p meg og alle andre som savner deg hele tiden. "Spr om Tarald ogs blir med da! Nei..." Det gjr like vondt hver eneste gang.

Jeg er s lei meg for alt vi skulle gjre, men aldri fikk gjort. Vi skulle seile ned Bruviksdalen p akebrett, vi skulle gjenoppta kokkekunstene vre fra heimkunnskapen og lage verdens beste lasagne, du skulle lre meg og like grt, vi skulle reise rundt p fotballkamper, bde i Norge og utlandet, vi skulle se ferdigThe Hills Have Eyes-filmene... Jeg kunne fortsatt i en evighet. Jeg skulle ogs vise deg at musikksmaken min hadde forbedret seg en hel del etter ungdomsskolen! Du hadde blitt stolt, men kanskje ikke heeelt fornyd enda!

Selv om jeg er lei meg for alt vi ikke fikk gjort, er jeg utrolig glad for den tiden jeg fikk kjenne deg. Du er nok det mennesket som har gjort mest inntrykk p meg i lpet av de fem rene vi har vrt venner. Du har ftt meg til engasjere meg, til st for det jeg mener selv om alle andre er uenige og ikke minst har du ftt meg til le s utrolig mye! Jeg har s mange gode minner med deg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg kan i alle fall si at et minne er godt foreviget som et arr p kneet mitt etter at vi lp etter en ball gjennom gangene p skolen og du plutselig ropte "skulderpreeeeess" og smelte meg inn i veggen.

Nr jeg sitter her og skriver dukker det bare opp flere og flere minner. Jeg vet ikke helt hvilke jeg skal skrive om, men jeg lurer veldig p hvem som skal hjelpe meg mobbe Marie og "fortauene" p Hamre fremover (hh, mange, men det var du som var flinkest), hvem som skal sende lange, fine nyttrsmeldinger til meg og hvem jeg skal telle dager til bursdagen min med? Hvem skal f meg med p idiotiske ideer som lpe fra sentrum til stadion bare fordi bussen er kjedelig, og g ned igjen av samme grunn for s miste siste toget hjem? Og hvem skal sende meg melding hver gang jeg er syk og si at jeg mangler E-stoffer og at jeg blir frisk igjen dersom jeg tar meg en brus og litt smgodt?

"Jeg er p gruppe med deg Stine! Vi trenger en smart og en som kan tegne. Du tegner!"

Jeg angrer p at vi ikke tok oss tid til fullfre det vi skulle gjre. N er det for sent. Jeg vet i alle fall at en dag skal jeg ake ned Bruviksdalen mens jeg tenker p deg, jeg skal lage lasagne til Tonje mens hun skryter av kokkekunstene vre og jeg skal til og med tvinge i meg en skl meg grt p julaften!

Har en veldig fin film av deg forresten. Fra 18 rsdagen til Morten der jeg lot vr komme fordi jeg var sliten.
"Hei, Stine! Vi e sint p deg.. Men ikkje ta det s tungt, eg e glad i deg!"
Vet ikke om jeg sa det, men jeg er glad i deg ogs! S veldig ogs...

Begravelsen din var s fin. Det var s utrolig mange mennesker der og alle hadde s mye fint si om deg. Bde politisk og personlig inspirerte du utrolig mange mennesker, og som de sa; "Tarald var allergisk mot rasisme og urettferdighet". Norge har mistet mye. Du og Tore var noen av de som virkelig kunne forandret verden.

Du hadde visst hva du skulle sagt i en situasjon som dette. Du hadde sagt noe fornuftig som kunne ftt oss til skjnne, og du hadde sagt noe trstende som fikk oss til smile igjen. Men n er det du som er borte, og vi m selv tenke fornuftig og trste hverandre.

Jeg savner deg!

Les mer i arkivet Mars 2013 Februar 2013 Januar 2013

Stine Solberg

20, Bergen



Annonser

bloglovin

Blogglisten

Kategorier

Lenker

Design



hits