Tyve år


I dag skulle en av de beste fylt 20 år. Det føles så meningsløst at noen kan gå bort så ung. Et menneske som spredte så mye glede og kjempet for så mye bra. Jeg og min bror har akkurat hatt en fin kjøretur ut til graven, der var det så mye vakre lys og roser at vi så vidt fikk plass til det vi hadde med oss. På slike dager pleier jeg å ta frem teksten jeg skrev i august 2011. Den gjør meg trist, men samtidig minner den meg på alt det gode som var.

Etter tre år i samme klasse og som nære venner på ungdomsskolen var overgangen stor når vi plutselig ikke skulle gå i samme klasse lenger. Jeg husker hvor glad jeg ble hver gang jeg så deg etter dette, enten tilfeldig på bussen, i byen eller planlagt. Da skjønte jeg plutselig hvor mye jeg hadde savnet deg. Latteren og smilet kunne lyse opp dagen, om ikke uken, til hvem som helst, og du hadde alltid noe positivt og komme med. Lett og snakke med var du også.

Ikke alle som hadde gleden av å ha en privat frisør på utedagene. (Fjortisstine sladdet ansiktet sitt på resten av bildene. Angrer!)


Jeg husker en av de siste samtalene våre. Vi snakket om livet etter døden og hvordan sjelen lever videre. Vi lo og skjønte ikke helt hvordan noen kunne tro på noe sånt. Nå håper jeg, mer enn noen gang, at vi tok feil. Kanskje det er dette lille håpet som får meg til å skrive til deg og ikke om deg.

Jeg savnet deg tidligere, men det var alltid i visshet om at jeg snart skulle få se deg igjen. Jeg kom til å møte deg på bussen en dag, vi skulle planlegge at vi skulle finne på noe, mens vi lo av at vi aldri kom til å gjøre det. Nå savner jeg deg så mye at det gjør vondt, og sannheten blir slått i trynet på meg og alle andre som savner deg hele tiden. "Spør om Tarald også blir med da! Nei..."  Det gjør like vondt hver eneste gang.

Jeg er så lei meg for alt vi skulle gjøre, men aldri fikk gjort. Vi skulle seile ned Bruviksdalen på akebrett, vi skulle gjenoppta kokkekunstene våre fra heimkunnskapen og lage verdens beste lasagne, du skulle lære meg og like grøt, vi skulle reise rundt på fotballkamper, både i Norge og utlandet, vi skulle se ferdig The Hills Have Eyes-filmene... Jeg kunne fortsatt i en evighet. Jeg skulle også vise deg at musikksmaken min hadde forbedret seg en hel del etter ungdomsskolen! Du hadde blitt stolt, men kanskje ikke heeelt fornøyd enda!

Selv om jeg er lei meg for alt vi ikke fikk gjort, er jeg utrolig glad for den tiden jeg fikk kjenne deg. Du er nok det mennesket som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av de fem årene vi har vært venner. Du har fått meg til å engasjere meg, til å stå for det jeg mener selv om alle andre er uenige og ikke minst har du fått meg til å le så utrolig mye! Jeg har så mange gode minner med deg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg kan i alle fall si at et minne er godt foreviget som et arr på kneet mitt etter at vi løp etter en ball gjennom gangene på skolen og du plutselig ropte "skulderpreeeeess" og smelte meg inn i veggen.

Når jeg sitter her og skriver dukker det bare opp flere og flere minner. Jeg vet ikke helt hvilke jeg skal skrive om, men jeg lurer veldig på hvem som skal hjelpe meg å mobbe Marie og "fortauene" på Hamre fremover (høhø, mange, men det var du som var flinkest), hvem som skal sende lange, fine nyttårsmeldinger til meg og hvem jeg skal telle dager til bursdagen min med? Hvem skal få meg med på idiotiske ideer som å løpe fra sentrum til stadion bare fordi bussen er kjedelig, og gå ned igjen av samme grunn for så å miste siste toget hjem? Og hvem skal sende meg melding hver gang jeg er syk og si at jeg mangler E-stoffer og at jeg blir frisk igjen dersom jeg tar meg en brus og litt smågodt?

"Jeg er på gruppe med deg Stine! Vi trenger en smart og en som kan tegne. Du tegner!"

Jeg angrer på at vi ikke tok oss tid til å fullføre det vi skulle gjøre. Nå er det for sent. Jeg vet i alle fall at en dag skal jeg ake ned Bruviksdalen mens jeg tenker på deg, jeg skal lage lasagne til Tonje mens hun skryter av kokkekunstene våre og jeg skal til og med tvinge i meg en skål meg grøt på julaften!

Har en veldig fin film av deg forresten. Fra 18 årsdagen til Morten der jeg lot vær å komme fordi jeg var sliten.
"Hei, Stine! Vi e sint på deg.. Men ikkje ta det så tungt, eg e glad i deg!"
Vet ikke om jeg sa det, men jeg er glad i deg også! Så veldig også...

Begravelsen din var så fin. Det var så utrolig mange mennesker der og alle hadde så mye fint å si om deg. Både politisk og personlig inspirerte du utrolig mange mennesker, og som de sa; "Tarald var allergisk mot rasisme og urettferdighet". Norge har mistet mye. Du og Tore var noen av de som virkelig kunne forandret verden.

Du hadde visst hva du skulle sagt i en situasjon som dette. Du hadde sagt noe fornuftig som kunne fått oss til å skjønne, og du hadde sagt noe trøstende som fikk oss til å smile igjen. Men nå er det du som er borte, og vi må selv tenke fornuftig og trøste hverandre.

Jeg savner deg! 

7 kommentarer

Marthe Sivertsen

23.01.2013 kl.23:16

<3

ine kristin

23.01.2013 kl.23:31

<3

Hege k.Nilsen

23.01.2013 kl.23:45

Tårene triller... Det var utrulig fint skrevet! Alt du skreiv fekk meg til og tenke tilbake på alle minnene. Det er som du skreiv at det detter berre fleir og fleir minner når du først sitter der og skriver, berre det kom fleir her når eg leste det du har skrevet. Savnet er like sårt og tungt endå. :-( I dag går eg og tenker på når alltid øyvind,tarald og søsto diskuterte det om bursdagene deres. At det alltid var urettferdig at søsto var eldst. Denne diskusjonen blei alltid diskutert med latter og glømmer aldri når de tre stod og lo og søsto koste seg for tarald var født 23 januar og søsto 20. Han syns alltid det var urettferdig for da blei ho først 18 og 20.. Det er trist og tenke på i dag, men samtidig ett godt minne for eg ser fortsatt den herlige latteren og kommentarene han kom med..

Men god klem til deg Stine <3

Stine Solberg

23.01.2013 kl.23:50

Hege k.Nilsen: Haha, jeg var alltid den som ble mobbet fordi jeg var yngst. Hele FEM dager yngre enn Tarald og ÅTTE dager yngre enn Christine! God klem til deg også, Hege <3

Ida Marie

24.01.2013 kl.00:18

Eg har tenkt mykje på han idag. Det skal ein spesiell gutt til for å klare å gjere så inntrykk på folk som Tarald. Eg har ikkje tal på kor mange gongar eg traff på han når eg var på veg opp til bussen til Tonje og Therese og han kom frå skulen, og kvar einaste gong sa han hei på ein så sprudlande måte at eg alltid byrja å le. Kven skulle tru at å sei hei skal kunne bety så mykje... eg saknar det, å gå mot Stadsporten og treffe på Tarald utanfor bhg, sjølv om vi som regel aldri sa meir enn hei og eg lo. Men det er kanskje ikkje så rart at det gav meg så mykje, for han er jo ein å sjå opp til, ein eg ser opp til. Han smelta meg vel for alvor den gongen vi snakka om at vi sku skrive tale til avsluttinga på ungdomskulen og han høyrde at det rumla i magen min så han kjøpte ein youghurt til meg i lunsjen sjølv om eg hadde niste. Og på den festen til Morten, då redda han meg frå ein innpåsliten gutt frå Fana ved å fore meg med raudvinen sin og fortelle dårlege vitsar som eg lo av heilt til gutten frå Fana gjekk lei(for ei lita stund iallfall..heh..). Små ting kanskje, men alle desse små fine tinga eg fekk oppleve med Tarald har gjort at saknet er stort. Du er heldig som fekk kjenne han så godt som du gjorde. Eg har tenkt på deg også idag, og sidan eg er så langt borte at eg ikkje kan gi deg ein klem sender eg deg titusen over cyberspace no <3

Stine Solberg

24.01.2013 kl.00:25

Ida Marie: Jeg sender deg titusen klemmer tilbake <3 Du er så god, Ida!

sandra kristin

24.01.2013 kl.14:40

Det er så vanskelig å skulle sette ord på slikt. Du er flink og sterk som likevel gjør det. Tarald var bare en av mange flotte roser vi kan minnes. Men de var noen unike roser. Det er veldig trist og rørende det du skriver!

Skriv en ny kommentar


Stine Solberg

20, Bergen



Annonser

bloglovin

Blogglisten

Kategorier

Lenker

Design



hits